Haugtussa

Haugtussa er ein diktsyklus skreve av Arne Garborg i 1895. Her treff vi Veslemøy, ei ung jente som får ein gove; ho kan sjå og høyre vesen frå «den andre verda». Ho opplever både tussar, draugar og daudingar på nært hald. I Arne Garborgs samtid (1890-talet), var heller ikkje denne gamle folketrua levande, så temaet tok sjølv samtidas lesarar med på ei reise litt tilbake i tida.

Eg tykkjer at Haugtussa i aller høgaste grad er eit verk ein har både glede og nytte av å lese i våre dagar. Ein kan kanskje seie at vi stiller med endå fjernare grunnlag for å leva oss inn i forteljingane som byggjer på den gamle folketrua, men vi må ikkje gløyme at folk no til dags absolutt er opptekne av det åndelege livet, og kva som bor omkring oss som vi ikkje kan sjå. Eg vil til dømes tørre påstå at det er ein god del folk i Noreg som følgjer med på «Åndenes makt» på TV Norge. Eg trur eigentleg at folk flest, sjølv om dei kanskje ikkje har ein allmenn oppfatning av at ånder, tussar og troll finst, er fascinerte av det overnaturlege. Og ikkje minst så likar vi å høyre om korleis folk før i tida hadde det, og kva dei trudde på. Av å lese Haugtussa, får vi eit lite innblikk av korleis folk oppfatta desse tinga i gamle dagar. Fagleg sett så er Haugtussa også ei god kjelde til å få ei god gammaldags nynorsk-oppleving. Arne Garborg har eit vakkert og svært poetisk språk, som gir liv til teksten. Og om ein ikkje skulle vere opptekne av å lære noko av denne diktsamlinga, så vil eg likevell anbefale den som ei god dikt-oppleving, for dette er ei vakker samling av lyrikk, og den blir enda vakrare når ein høyrer den i musikalsk utgåve!

Hvordan går det egentlig med fordypningsoppgaven tro?

Det er nå tre uker til fordypningsoppgaven skal leveres, og for å være helt ærlig så har jeg ennå ikke rukket å begynne med den. Jeg har den i bakhodet, men vi har hatt så mye å gjøre de siste ukene at jeg har ikke hatt noe ekstra tid til å starte. Jeg gleder meg til å få begynt, og håper at det roer seg litt med andre lekser nå, slik at jeg får tid til å gjøre et grundig og godt arbeide, for jeg synes oppgaven min er veldig spennende. Som tidligere har skrevet, så skal jeg konsentrere meg om å studere og beskrive forandringene og utviklingen som skjer med hovedpersonen, Dina. Jeg syns hun er en fryktelig interessant karakter, og gleder meg til å studere henne nærmere. Selve historien i triologien har jeg jo lest før, så det blir noe litt annet å ta tak i en av karakterene og prøve å analysere henne. Jeg tenker at jeg må prøve å forstå hvorfor Herbjørg Wassmo har valgt en person som Dina til å være hovedperson i Dinas bok, og senere en svært viktig person i de to neste bøkene, som følger Dinas slekt videre. Hva slags virkning har Dinas sterke personlighet på bøkene? Jeg har som sakt ikke begynt enda, så jeg vet egentlig ikke helt hvor utfordrende det kommer til å bli, men jeg er innstilt på å få god nok tid til å sette meg skikkelig inn i stoffet, og få til en så grundig analyse av Dina som mulig. Jeg er ikke heelt sikker på hvor jeg skal begynne ennå, men jeg regner med at det kommer når jeg setter meg ned og får begynt. Hvis noen har råd eller tips til hvor jeg bør begynne, hva jeg bør legge vekt på, eller andre ting, så er det bare å skrive inn en komentar =)

Karens jul

forfatter: Amalie Skram
Tittel: Karens jul
År: 1885
type tekst: kort fortelling/ novelle

I teksten Karens jul møter vi en politimann som finner ei fattig jente i et fergehus på kaiene i Kristiania. Jenta har ett lite barn, og ikke noe annet sted å gjøre av seg. Madammen hun jobbet for er bortreist, og jenta, Karen, venter på at hun skal komme tilbake. Politimanen har egentlig tenkt å kaste henne ut, men av medlidelse lar han den stakkars jenta få bo der frem til jul. Tre dager senere kommer politimannen igjen forbi fergehuset, og finner Karen og babyen død.
Temaet i teksten er forholdene for de fattige i Kristiania på denne tiden. Det at karen er ei ung jente som har "havnet i ulykka", gjør ikke saken noe bedre. Den handler også om hjerterom og medfølelse, som uttykkes gjennom politimannen.
Teksten starter med å skildre omgivelsene på fergekaia, og får frem ei dyster stemning. Deretter presenteres vi for politimannen, men vi ser ham kun utenfra. Utviklinga i teksten skjer kronologisk, og handlinga foregår over 4 dager. Teksten har ikke noen vendepunkt, men jeg vil si at høydepunktet kommer når politimannen finner Karen død i det lille huset, helt på slutten av fortellinga. Slutten er rolig og avrundet,selv om den er tragisk.
Synsvinkelen i teksten er autral fortellende. Vi får ikke vite noe om hva personene tenker eller føler. Vi lærer dem å kjenne gjennom skildringen av dem og hva de sier og gjør.
I denne fortellinga møter vi egentlig bare to personer, poitimannen og Karen,og jeg vil si at begge har like mye betydning for teksten. Begge blir kun skildret utenfra (yrke, utseende, oppførsel..). Karaktertrekk kommer også litt frem ved at de snakker med litt "slang".

Amalie Skram er en av våre mest kjente naturalistiske forfattere. Hun leger vekt på at man skal ha medfølelse med hovedpersonene i tekstene, og skildrer fremmfor å legge inn en moral. Likevell får vi enslags opfattning av hva hun mener, ettersom hun gjør hovedpersonene sine sympatiske. Hun skriver om seksualitet og kvinner, noe som provoserte i samtiden. Denne dama sparer ikke på detaljene! Senere i diktningen sin skrev hun mye om selvopplevde forhold. Hun ville gjennom diktningen sin vise hvor forferdelige forhold menneskene kan leve under, for å skape forandring.